google-transl from
https://www.glz.org/en/knowledge/personal-accounts/a-fatal-car-accident

En dødelig bilulykke (bl a om barnas liv på ande siden)

Hva skjer med oss etter at vi dør? Dette spørsmålet har alltid opptatt menneskeheten. Svar kan gis av de som allerede har krysset terskelen fra denne verden til den hinsides. Følgende personlige beretning, formidlet mediumistisk, kommer fra en avdød kvinne kalt Kathrin. Hun beskriver hva hun opplevde i verden bortenfor etter at hun ble separert fra sin kropp på jorden.

Personlig beretning gitt av Kathrin gjennom mediet Beatrice Brunner, 6. mars 1968.(altså lenge før slike beretninger om 'ut-av-kroppen-opplevelser' og lignende var særlig kjente).

Kathrin:
"Gud velsigne deg. Mine kjære brødre og søstre, jeg har i oppgave å snakke til dere. Jeg vil beskrive min avgang fra denne verden og mine første inntrykk i tiden som fulgte.

Jeg ble tilbakekalt fra denne verden etter min plutselige død. En helg kjørte mannen min og jeg sammen med våre to barn avgårde på tur, og det var da følgende ulykke skjedde: vi kjørte på en hovedvei, og det var ikke lenge etter at vi hadde reist hjemmefra, da en bil kom mot oss i stor fart. Jeg husker fortsatt ordene til mannen min, som sa: «Mann, hva gjør du!» Desperat så vi på katastrofen som kom mot oss; denne bilen nærmet seg oss i en rasende fart. Og vi, det vil si mannen min, så ingen vei å komme utenom. Det skjedde så raskt, og kollisjonen var over oss. Jeg visste ikke mer. Jeg kunne fortsatt høre de siste ordene til mannen min, som jeg nettopp har nevnt.

Følgende hadde skjedd: min lille datter, Kathrin, og jeg ble drept momentant. Mitt andre barn het Lisbeth.

Først hørte jeg ord som ble uttalt rundt oss, eller rundt meg. Jeg kunne ikke se noe, jeg hørte dem bare si: «Disse to er døde. Det eldste barnet er uskadd, men mannen ser ut til å være alvorlig skadet.» Jeg hørte dette og mye mer, men jeg husker ikke ordene så godt lenger. Men jeg hørte dem også si: «De burde umiddelbart bringes til likhuset.»

 Jeg kunne nå åpne øynene, for først kunne jeg bare høre, men jeg så ingenting. Da øynene mine åpnet seg, ble jeg forferdet. Jeg lå på en båre, livløs, og et stykke unna, lille Kathrin. Jeg lå fortsatt bøyd, og plutselig kjente jeg hender berørte meg og rettet meg opp. Men så oppfattet og hørte jeg hvem som var rundt oss: politi og ambulansepersonell,  og jeg hørte stadig: «Disse to er døde». Og så sa jeg: 'Nei, du mener ikke meg'!!

Jeg ble nå snakket til av en skikkelse som var fremmed for meg og som ikke så ut til å tilhøre menneskene rundt meg; de så ikke like menneskelige ut som de andre. Denne "personen" sa til meg: "Ja, du har dødd, du ble drept. Ja, du ser kroppen din her, den er død.»

Jeg svarte: «Det kan ikke være sant; Jeg er her, jeg er i live." Og så så jeg barnet også, og "personen" fortsatte: "Du skjønner, lille Kathrin er også død." Jeg svarte: «Det er umulig, det kan ikke være sant, for jeg er her, og jeg er i live. Hvorfor forteller du  meg at jeg er død?"

Men så så jeg hvordan de lastet kroppen min inn i bilen og lille Kathrin også, MEN jeg sto fortsatt på samme sted. Jeg så bilen kjøre bort, og jeg så også hvordan de kjørte mannen min bort. Jeg oppholdt meg lenge på ulykkesstedet. Men så dro folket gradvis, og jeg sto fortsatt der, alene. Da skjønte jeg: "Ja, du har virkelig dødd."

 Jeg husket at en bil hadde kommet mot oss, og at vi var veldig skremt over det. Men siden jeg fortsatt var til stede og kunne snakke, kunne jeg ikke fatte at jeg skulle være død. Hvordan kunne jeg være død? Jeg kunne ikke forstå det. «Personen» ved siden av meg forklarte: «Din åndelige kropp har forlatt din jordiske kropp. Din kropp skal overgis til jorden, men din sjel, det som gjør deg levende, vender tilbake til livets rike.»

Jeg sa da: «La meg være, Jeg vil vite hvordan mannen min har det, jeg vil dra til mannen min.» Jeg fikk svaret: "Hvis det behager deg, og hvis du vil følge mannen din, kan du gjøre det." Og jeg sa: "Hvis jeg virkelig er død, så må jeg ta vare på min manns fremtid," og jeg fant ham på sykehuset.

Jeg var også bekymret for Lisbeth, og jeg lurte på: «Hva vil skje med Lisbeth nå?» Jeg oppdaget at søsteren min hadde tatt henne inn hos seg. Søsteren min tok seg av Lisbeth; de var veldig triste og gråt fordi lille Kathrin og jeg hadde dødd. Jeg dro hjem til søsteren min og ville se og høre hva som foregikk. Og så opplevde jeg også min egen begravelse. Noen ganger kom jeg tilbake til sykehuset, andre ganger til søsterens hjem.

Gang på gang måtte jeg gå til kirkegården, der graven min var. Lille Kathrin og jeg hadde blitt plassert i samme grav. Jeg så nå hvordan folk besøkte gravene til sine slektninger – regelmessig eller fra tid til annen. Og der ventet jeg for å se hvem som skulle komme og besøke graven min. Søsteren min kom, men ellers var det bare noen få som gjorde det. Av og til kom foreldrene mine også, men ikke så ofte.

Igjen og igjen ble jeg dratt til sykehuset der mannen min lå. Jeg var så bekymret for hans fremtid,  men jeg ble også plaget av tanker om hva som kan ha skjedd med min lille Kathrin. Og jeg gråt og klaget.

Da jeg igjen var på kirkegården, kom et ukjent vesen mot meg og ba meg forlate dette stedet – nå skulle jeg gå inn i det åndelige riket, hvor jeg også hørte til. Jeg sa da at jeg gjerne ville bli med, men at jeg fortsatt hadde oppgaver å fylle på jorden. Jeg var imidlertid fortsatt plaget av stor uro. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Skal jeg nå adlyde dette vesenet? Jeg tenkte over det: "Ja, jeg kan bli med dem denne gangen." Dette vesenet førte meg til et sted jeg var helt ukjent, og de spurte meg: "Vil du ikke se den lille datteren din?" Det var virkelig mitt største ønske. Jeg ville absolutt vite hvor lille Kathrin hadde det. Men jeg var så full av uro. Et øyeblikk sa jeg at jeg ville til Kathrin, et annet øyeblikk ville jeg til søsteren min og til Lisbeth, enda et øyeblikk senere til mannen min.

Dette vesenet var vitne til dette og inviterte meg til å følge dem inn i hjemmet deres. Der kunne jeg hvile litt og restituere meg. I mellomtiden ville mange ting ordne seg, og den åndelige verden tok seg allerede av min manns bedring. Skadene hans var ikke livstruende, og lille Lisbeth ville også ha det bra. Jeg måtte nå innfinne meg med de nye betingelsene. Da sa jeg: "Ja, det er det jeg vil." Men gang på gang ble jeg trukket tilbake til mitt hjem på jorden. Jeg tenkte at jeg måtte sørge for at alt var i orden, selv om mannen min ikke var hjemme – han var fortsatt på sykehuset.

Jeg ble nå ledsaget av dette ukjente vesenet, og mer og mer formidlet de til meg at det faktisk var meningsløst for meg å bry meg om disse tingene. Det var nok høyere åndevesener som nå passet på fremtiden til dem jeg hadde etterlatt. Jeg lot meg overtale, og dette vesenet førte meg så til der min lille Kathrin bodde.

Jeg hadde forventet at min lille Kathrin skulle kjenne meg igjen med en gang, at hun ville ringe etter meg og ønske å være sammen med meg. Da hun så meg for første gang, smilte hun virkelig, men så la hun ikke mer merke til meg. Jeg var skuffet. Hun var tross alt mitt barn, og jeg hadde forventet at hun var helt knyttet til meg. Jeg la imidlertid merke til at huset og miljøet som barnet mitt bodde i, var veldig vakkert, og at hun og alle lekekameratene hennes virkelig manglet noe. De hadde så mange ting å leke med, og det var veldig elegante vesener som underholdt alle disse åndebarna. De sang, spilte og lagde musikk sammen med dem. Barna hadde fargerike klær, hadde blomsterkranser på hodet; i mange tilfeller var de kledd for å leke. Og min lille Kathrin ble helt begeistret over det store utvalget av spill og leketøy som ble tilbudt, slik at hun ikke hadde noe særlig lengsel etter mammaen sin. Hun gledet seg over disse vakre vesenene som lekte med henne.

 Disse vakre vesenene var også veldig fargerikt kledd – etter min mening for fargerike. Jeg syntes det var litt smakløst, men det var tross alt en annen verden. Noen av disse vesenene hadde også pyntegjenstander på armene og var prydet med fargerike bånd, halve armene og til og med bena var prydet med dem, og rundt halsen bar de ringer. De små som lekte der hadde størst glede i disse lekekameratene eller omsorgspersonene i fargerike drakter. Jeg syntes det var litt smakløst, men det var tross alt en annen verden. Noen av disse vesenene hadde også pyntegjenstander på armene og var prydet med fargerike bånd, på halve armene og til og med bena var prydet med dem, og rundt halsen bar de ringer.

Kathrina min var fire år, men her var det også yngre barn. Disse vesenene – altfor fargerikt kledd etter min mening – lekte med disse små. Men disse omsorgspersonene var så i harmoni med barna, de var så ømme og så kjærlige. Og disse barna – bare de minste fikk lov til å gjøre dette – trakk av seg båndene, tok ringene fra armene og bena og lekte med dem.

Så med tiden måtte jeg innse at dette fargerike utseendet faktisk var ment som et spill for de minste. Jeg forsto også hvorfor disse små ikke lenger lengtet etter mødrene sine, for de ble tilbudt så mye mangfold, så mange leketøy. Små dyr var også tilgjengelige for dem der, og de lekte til og med med disse barna. Og jeg så at disse barna virket l å være overlykkelige.

Vel, jeg så at Kathrin ble tatt godt vare på; hun hadde et så fint liv i så herlig selskap, og hun nøt også en god opplæring. Dette som var spesielt og  som slo meg: den virkelig hyggelige atmosfæren. Det var ingen hast her, ingen motvilje, alt skjedde så rolig, oversiktlig, så fredelig – det var som om tiden ikke betydde noe i det hele tatt. Disse små kunne blomstre og vokse i fred; de hadde virkelig englers fred rundt seg. Jeg trengte ikke å bekymre meg for Kathrin. Men jeg bekymret meg for Lisbeth og mannen min.

Jeg trodde nå det ville være min oppgave å finne en kone til Wilhelm, min mann. Lisbeth trengte tross alt å ha en mamma igjen, så jeg gikk virkelig på leting. Jeg husket en venninne av meg – hun hadde en søster, og jeg trodde denne søsteren kunne være en bra kone for Wilhelm. Men jeg fant ut at vedkommende allerede hadde en forlover. Jeg trodde nå at jeg kunne bryte disse to fra hverandre – jeg var så egoistisk. På den tiden klarte jeg ikke å se dette, fordi jeg bare var bekymret for familien min, mannen min og barnet mitt. Jeg trodde altså at min venns søster ville være den rette personen.

Jeg prøvde så å komme nær denne mannen [forloveden hennes]. Jeg hadde lært hvordan dette ble gjort fra andre åndevesener. Jeg hadde også reist rundt i dette jordiske riket, gått fra et sted til et annet, til mine bekjente og sett meg rundt i byen. Jeg ønsket spesielt å se hva andre gjorde – de som, i likhet med meg, var døde – om de alle var så lydige og nå levde i det åndelige riket som åndevesener, eller om de lengtet etter å se hva som foregikk på jorden og å se om  ting var i orden i deres jordiske hjem.

Jeg opplevde mange ting, og jeg ville også se på alle disse tingene. Jeg observerte alle slags ting – inkludert onde skikkelser med en ondsinnet innflytelse over mennesker. Jeg så hvordan de nærmet seg dem og søkte å påvirke dem, for å vinne dem til en ondsinnet idé. Jeg så hvordan disse ondsinnede figurene ønsket å lede folk på villspor og lyktes også med det. På den andre siden så jeg også edle vesener, engleskikkelser, som nærmet seg mennesker. De nærmet seg et menneske akkurat da en av de onde skikkelsene hadde tilbrakt lang tid med dem og snakket insisterende til dem [det vil si til deres ånd]. Engelen kom så og advarte mennesket og prøvde å snakke dem bort fra den onde ideen. Og jeg så hvordan et menneske noen ganger ble usikre og hvordan de – som det sies i menneskelig tale – hadde dårlig samvittighet.

Noen ganger gjorde de som den onde skikkelsen hadde hvisket til dem, så kom det gode vesenet og snakket dem fra det, og da var de usikre: "Skal jeg gjøre dette, eller skal jeg gjøre det andre?" De var blitt usikre. Jeg innså nå at det faktisk alltid avhenger av mennesket selv. De må alltid bestemme hva de vil gjøre. Det virket for meg akkurat det samme som når folk er sammen og en av dem sier dette, en annen sier det motsatte, og en tredje vet faktisk ikke hvem han skal tro, hva som er rett og hva som er galt, og til slutt må de selv bestemme hva de skal tro, hva som er rett eller hva de må gjøre.

Det er nettopp det åndsvesenene gjør: de snakker til mennesket og påvirker det, men avgjørelsen ligger alltid hos mennesket selv.
De må alltid bestemme hva de vil gjøre.

Jeg kom til den erkjennelsen at det alltid var avhengig av menneskets tilbøyeligheter, hvordan deres natur var. Jeg hadde observert dette nøye, fordi jeg ønsket å lære av det; faktisk, jeg ønsket å oppnå noe. Så jeg så disse tingene og så at noen mennesker var godtroende og raske til å bli overtalt; Jeg så at noen var uten vilje. Men jeg så også de som var sta. Jeg så hvordan Guds engler snakket insisterende til slike mennesker og prøvde å overbevise dem, og hvordan deres stahet ikke tillot dem å akseptere det som ble sagt til dem. Så en og samme observasjon kan gjøres langs et menneskes hele livsvei.

 For eksempel, hvis et menneske viste en viss generøsitet i alle ting, så kunne en ånd stole på denne generøsiteten – hvis de var i stand til å vinne denne personen til noe, denne personen vil også uttrykke generøsitet i den forbindelse. Det var alltid avhengig av menneskets egen natur, av deres sanne karakter.

 Åndene – de gode så vel som de onde – prøvde å snakke til dem. De gode prøvde å distrahere noen fra deres mørke mening, for å fraråde dem når deres mening var feil; og de onde prøvde på sin egen måte, der de så at et menneske var tilbøyelig til å gjøre det gode, å fremme det motsatte.

Over tid oppdaget jeg hvordan man må handle for å overbevise mennesker, for å vinne dem til en idé. Men jeg var ikke den eneste som ga mennesker denne oppmerksomheten for å lære leksjoner. Andre gjorde det også – og alle som gjorde det, hadde noe i tankene, de ønsket å bruke det til sin egen personlige fordel. Jeg kjente også karakteren til mannen min, og jeg trodde at han kunne bli påvirket.

Først prøvde jeg imidlertid å så splid mellom det forlovede paret, fordi jeg ville bryte dem opp. Min venns søster burde bli min manns kone, så jeg kunne ikke støtte disse to i harmoni og kjærlighet. Så jeg brukte en forbudt taktikk, og trodde at det ville være til min families fordel. Men da jeg satte i gang for å fylle denne andre mannen med sjalusi og forsikre meg om at han anklaget sin forlovede, ble jeg advart om at dette ikke var i orden. Det var verken rettferdig eller min plikt å gjøre noe slikt, og jeg ville bli straffet hvis jeg begikk en slik urett. Jeg hadde ikke rett til å bryte opp to mennesker som bodde sammen i harmoni og å påvirke dem. Hvis jeg hadde hatt en god ånd, ville jeg ikke gjort dette. Skulle jeg utøve min innflytelse til tross for denne advarselen, så ville min vei til barnas paradis, til min lille Kathrin, heretter være stengt.

Jeg klaget da og sa at jeg absolutt måtte finne en kone til mannen min. Men jeg ble fortalt at dette ikke var min plikt, bekymring. Mannen min ville kunne lete etter en kone selv, uten meg. Jeg insisterte på min tanke, men jeg sa så: «Fint, jeg vil ikke lenger plage eller påvirke dette paret.» Men så ofte jeg kunne, holdt jeg meg i nærheten av disse to.

 Jeg var godt klar over at jeg ikke hadde lov til å utøve min innflytelse over dem, men jeg trodde likevel at det på en eller annen måte var en sjanse til å gjøre mannen min oppmerksom på min venns søster. Så jeg holdt på med mannen min. Jeg påvirket tankene hans; igjen og igjen minnet jeg ham på at han burde tenke på min venns søster. Jeg gjorde mine forsøk på denne måten, og trodde jeg ikke gjorde noe galt. Men jeg måtte innse at mannen min ikke var interessert i søsteren til vennen min i det hele tatt.

Tiden kom da mannen min ble skrevet ut fra sykehuset. Han hadde trengt å bli der ganske lenge; og jeg har tydelig forklart deg hva som hadde skjedd i mellomtiden. Mannen min kunne nå reise hjem, men datteren min ble igjen hos søsteren min. For mannen min virket det nå helt naturlig å se etter en ny kone. Han hadde sine bekjente og venner fra før, så han kom også i selskap med unge kvinner. Men for meg virket ingen av dem gode nok for ham, og jeg fortsatte å prøve å omdirigere ham. Jeg måtte imidlertid innse at han i tanke og handling var fast bestemt på å gifte seg med en kvinne han kjente. Jeg var ikke enig i dette.

Jeg henvendte meg nå til mannen min – jeg var ofte i nærheten av ham. Jeg var fremdeles bundet til ham og til huset og til alt som var på jorden; jeg hadde tross alt ikke vært død lenge. Men jeg ble hardt irettesatt, og jeg ble forbudt å ha adgang til min manns hus. Jeg ble tydelig gjort klart, forstått, at dette ville være siste gang jeg engasjerte meg i disse tankene. Det var ikke min sak å finne en kone til min tidligere mann.

Han måtte bestemme etter egen vilje og måtte bære ansvaret for valget sitt selv – dette var ikke min sak. Jeg var noe oppgitt, men jeg måtte følge denne strenge påbudet, jeg måtte adlyde. Jeg ble tross alt fortalt at dette ville være siste gang jeg ville bli advart. Skulle jeg være ulydig, ville jeg bli nektet videre adgang til barnas paradis som en straff for min ulydighet. Så jeg tenkte: «Vel, nå vil jeg overlate til Gud og hans hjelpere å finne og forberede den rette veien.» Og jeg sa: "Jeg stoler på Gud og hans hjelp, og jeg kommer ikke tilbake før jeg får lov." Med denne avgjørelsen så det ut til at de høyere åndevesenene var fornøyde.

Men det faktum at jeg ikke var helt seriøs ble nok sett av disse høyere åndevesenene, og de ba meg følge dem. Det var helt nødvendig for meg å hvile; det hadde tross alt kommet en del sorg over meg. Dette forsto de fullt ut. Det var bare kort tid siden ulykken, og jeg var fortsatt for bundet til hendelsene. Jeg måtte nå prøve å løsrive meg litt fra det hele. De anbefalte meg å gå med dem og bli i et særlig hus i en viss periode hvor jeg kunne hvile. De ville gi meg litt forfriskning, og jeg kunne sove. Etter søvn ville alle disse tingene se annerledes ut. Så jeg adlød, fordi jeg følte meg svak og usikker. Faktisk ønsket jeg fortsatt å gå tilbake – det trakk meg rett og slett tilbake; men på den annen side ville jeg også være lydig. Jeg gikk derfor med disse englevesenene. De førte meg inn i et hus, inn i et stort rom. Det var en hyggelig atmosfære, og jeg oppfattet en så beroligende duft. Jeg fikk en 'drink' som jeg gjerne tok imot, og så fikk jeg sove.

Hvor lenge sov jeg? Etter oppvåkning bekymret jeg meg ikke lenger. Jeg følte meg helt annerledes: fri og glad. Jeg følte meg ikke lenger bundet til det jeg hadde etterlatt meg. Minnene var fortsatt i tankene mine, men jeg hadde ikke lenger en slik lengsel som før. Jeg følte meg virkelig styrket av denne søvnen. Da jeg våknet, ble jeg igjen tilbudt en forfriskning. Kraften i meg ble ytterligere forsterket. Jeg ønsket nå å tilpasse meg denne nye verdenen.

Jeg hadde selvfølgelig ikke glemt hvor min lille Kathrin var. Jeg ville vite om hun også hadde trengt søvn. Jeg fikk bekreftet at dette var tilfelle og ble fortalt: «Men det var ikke slik som det var med deg. Da hun kom til oss fra jorden, fikk hun litt forfriskning og et beroligende middel, men hun sov bare en kort stund. Så ble hun tatt vare på, som du har sett. Du klarte faktisk å overbevise deg selv om at hun føler seg helt bra  nå. Men siden hun fortsatt er så liten, trenger hun søvn nå og da, og hun blir deretter lagt i seng av Guds engler.»

Jeg burde derfor ikke lenger bekymre meg for henne. Jeg så at alt var perfekt i hånden. Selv min bekymring for mannen min og den lille jeg hadde etterlatt på jorden var ikke lenger så stor. Jeg følte fortsatt en sterk tilknytning til dem, men det var slik: da jeg våknet fra søvnen, var mine allerede avdøde slektninger rundt meg, de hilste på meg, de var glade og ble enige om å se at alt var i orden med familien min [ på jorden] og fortelle meg om dem av og til. De ba meg holde meg rolig og føle meg lykkelig i min nåværende verden. Jeg trengte ikke lenger å bekymre meg for alt jeg hadde etterlatt meg – det er det Guds orden er der for, og englevesenene ville se at alt ble tatt vare på.

Så jeg hadde selvtillit, og gleden ved å hilse på mine slektninger (som allerede var "døde") var stor. Jeg inviterte dem til å følge meg til barnas paradis, til min Kathrin. Jeg fortalte dem om stedets storhet, hvordan disse små barna blir tatt vare på og pleiet, og hvordan de ikke har noen lengsel etter sine jordiske foreldre siden så mye variasjon tilbys dem.

En engel snakket så til meg om min fremtidige aktivitet. De sa at jeg også måtte ha et virke og siden jeg var en ung mor med et barn i barneparadiset, ville de anbefale meg å jobbe i et barneparadis også. Man skulle også se at alt var i orden der, og alle de mange gjenstandene og leketøyene som skulle til for de minste måtte også klargjøres. Hvis jeg takket ja til en slik oppgave, ville jeg kunne ta på meg jobb der.

 Jeg spurte umiddelbart: "Kan jeg være i nærheten av min lille?" Og jeg ble fortalt: «Ikke i umiddelbar nærhet, men du vil alltid ha muligheten til å observere henne leke og lære. Tross alt vil hun vokse, og hun vil bli undervist på skolen. Man kan ikke bare leve i  leken og i denne gleden, etterhvert som barna vokser opp og blir større.

Jeg var enig i alt dette. Jeg hadde det fint med bare av og til å kunne se hvordan den lille vokste opp og hvordan hun levde. Og det var en stor glede for meg å besøke dette stedet sammen med mine slektninger. Vi snakket mye. Nok en gang så jeg at min lille ikke lengtet etter meg, mammaen sin og at hun følte seg ganske bra. Jeg ble også fortalt at hun ikke ville bli i dette paradiset så mye lenger; snarere ville hun veldig snart bli tatt til en annen "skole" for å bli utdannet blant andre på hennes egen alder. Men jeg var fornøyd – jeg kunne se henne, og hun hadde virkelig en omsorgsfull oppvekst.

Mine slektninger fortalte meg om deres aktiviteter og om freden de hadde funnet i den åndelige verden, hvor glade de nå var for å bo her. Vi lovet å besøke hverandre nå og da. Og så måtte vi si farvel nok en gang. Men fra tid til annen ga mine slektninger meg nyheter om hva som skjedde på jorden.

 Jeg hadde riktignok løsrevet meg fra det hele, men jeg fortsatte å be om at min lille Lisbeth, som jeg hadde etterlatt, skulle få en god mor. Det var mine slektninger på jorden, spesielt foreldrene mine, som tok seg av barnebarnet deres. Og senere fikk jeg også beskjed om at mannen min hadde giftet seg igjen og tatt Lisbeth tilbake, og at besteforeldrene øvde sin gode innflytelse på kona. Besteforeldrene lærte også barnet mitt å huske moren sin i himmelen, for ikke å glemme henne. Så, gang på gang,  utfører jeg nå mitt arbeid vekselvis: noen ganger i barnas paradis, der de aller minste er, og noen ganger i et annet, hvor min oppgave er av en annen karakter. Jeg har en fantastisk oppgave, og jeg utfører fortsatt denne aktiviteten. Hva som venter meg senere, vet jeg ikke.

En Guds ånd fortalte meg at jeg først måtte fylle hele mitt vesen med kjærlighet og vilje til å gjøre ofre, og i denne forbindelse er barnas paradis spesielt egnet for meg. Der er man i stand til å harmonisere sin natur med englene som er aktive der. Man kan lære så mye der og bli påvirket av den store freden, hengivenheten og offeret. Jeg skal fylles med dette, så vil en tilsvarende oppgave vente meg senere, hvor jeg skal kunne utfolde det jeg har grepet av og blitt gjennomsyret med i denne himmelen. Hele mitt vesen skal fylles med stor hengivenhet og ømhet. Og dette er hva jeg måtte rapportere til dere: om livet jeg nå lever – et liv som jeg er så imponert over – hvordan jeg har vært, og hvordan jeg i utgangspunktet ikke var i stand til å tro at jeg var død.

Og hvis du er interessert i å vite hvor lenge det er siden jeg kom inn i den åndelige verden på grunn av ulykken – så kunne jeg personlig  ikke beregne det, fordi jeg ikke lenger har et mål av tid slik som deg, men jeg har blitt fortalt at det var rundt åtte år siden, i henhold til din tidsregning.

Så – som jeg tror og som har blitt indikert for meg – venter en viktig og vakker aktivitet på meg, som jeg vil få lov til å oppfylle i Guds frelsesplan. Jeg vil nå forlate deg med et "Gud velsigne deg".

**
Personlig beretning gitt av oppstigende ånd Kathrin, mottatt på tysk gjennom mediet Beatrice Brunner i salen på Münchhaldenstrasse i Zürich, 6. mars 1968.