Snåsamannen spår en dyster fremtid for USAs president )*. (publ.januar2017)

Død: Snåsamannen spår en dyster fremtid for USAs kommende president. Foto: Terje Visnes

I et intervju NA gjorde med Gjerstad i 1991 gikk det fram at han i god tid på forhånd forutså drapet på John F. Kennedy 22. november 1963. Han fortalte om drapet til noen venner – som ble rimelig bleke om nebbet da det faktisk skjedde.

Men tilbake til USA der amerikanerne venter på at republikaneren Donald Trump skal bli tatt i ed som den 45. presidenten i rekka på fredag. Gjerstad har fulgt den amerikanske valgkampen nøye, og han nøler ikke med å si at han er skuffet over amerikanerne og det valget de har gjort.

«Det er skummelt»

– Ja, jeg er skuffet over amerikanerne. Det er et skummelt valg de har gjort, et valg som vil få innvirkning på hele verden, mener Gjerstad som selv har sittet i herredsstyret for Ap i Snåsa. Han er bekymret for demokratiet og er opptatt av at vi i lille Norge må verne om det norske.

– Det hjelper ikke hvilket parti som vinner valget til høsten dersom vi ikke verner om det norske demokratiet. Vi kan ikke åpne dørene for utlendinger og gi dem makt til å styre landet. Det er farlig å si det, men det er sant, hevder Gjerstad som er bekymret for samfunnsutviklinga.

«Vi får ikke ha det sånn så lenge.»

– Vi lever i ei tid som til slutt vil knuse mange, sier Gjerstad med henvisning til at vi bruker for mye penger. Han er bekymret for at folk vil miste husene sine når de har lånt til langt over pipa. – Går renta opp med bare en prosent, er det mange som ikke vil klare det. Renta vil stige, og da vil folk slite, sier han og fortsetter:

– Vi går mot ei fattigere tid. Det er ikke de politiske partiene som styrer landet, det er Norges Bank. Når renta stiger, har i realiteten politikerne ingen makt.
 

Foreldrene mistet huset

Han trekker klarer paralleller til de harde 1930-åra da han som guttunge hørte foreldrene snakke om de tøffe tidene. Familien Gjerstad med Sofie og Jon Gjerstad og deres åtte barn, ble selv hardt rammet. Jon Gjerstad jobbet som maskinist på båten Bonden som gikk mellom Sunnan og Snåsa. Men i 1926 sluttet båten å gå, og faren måtte ta seg anleggsjobb på Nordlandsbanen. I 1928 klarte han ikke å betale de 70 kronene familien skyldte på huset, og kommunen overtok boligen. Tre familier fra fattigvesenet flyttet inn. Det sitter godt i minnet til Gjerstad enda i dag.

– Det var sakfører Helge Svarva som hjalp oss å få tilbake huset. Han ba mor ta kontakt med ordføreren, for han mente huset ble fratatt foreldrene mine ved en feiltakelse. Det hjalp, sier Snåsamannen som imidlertid aldri har klart slippe tanken på at Snåsa kommune sørget for at familien hans kom på legd.

– Enda i dag kjenner jeg på hvor feil det var, at kommunen skulle ha så stor makt. Den følelsen sitter fremdeles så godt i at jeg aldri ble snåsning, sier Gjerstad,

– Jeg følte meg undervurdert av folk i Snåsa. På 1930-tallet fikk jeg ofte høre at jeg var en fattiggutt av folk i bygda, forteller han.
 

«Jeg er namdaling, ja»

Gjerstads mor, Sofie Nylenden, var fra Høylandet, og det ble familiens fristed i disse tunge årene.

– Hos bestemor på Høylandet forsto de at det var nødvendig å avlaste foreldrene mine som hadde åtte barn å fostre opp. På Høylandet var det et fredelig folk. Høylandet ble mi heimbygd, mens Snåsa ble bygda der jeg virket, sier Gjerstad som gjerne kaller seg namdaling.

For Gjerstad peker på at snåsningene levde i en bondekultur der det ble gjort stor forskjell på fattig og rik. Det klarte han aldri å avfinne seg med. En av Gjerstads leveregler er nettopp det motsatte – han gjør ikke forskjell på folk.

Forsto at han var annerledes

Alt da han var liten gutt, forsto Gjerstad at han ikke var som andre. Han sier han var født beskjeden, og han ble fort klar over at han hadde evnen til å se det andre ikke så.

– Og vissheten om at jeg hadde varme hender, gjorde det vanskelig for meg å være i lag med de andre barna, sier Snåsamannen.

– Når ble du først klar over dine uvanlige evner?

Han må tenke seg om, men faller ned på at en av de første opplevelsene må ha vært en episode der søstera hans hadde fått en fin blomst på bursdagen sin. Blomsten holdt på å visne da unge Joralf la hånda over den. Da våknet blomsten til liv. Det var som om det kom solskinn på den.

– På slutten av 1930-tallet kom prestesønnen Arnold Strømme til meg og ba meg ta bort tann- pina hans. Det gjorde jeg, og han ble helt god. Men så sa han at du Joralf, du må ikke fortelle det til noen, Da blir far (presten, red.anm.) sint.

Har hjulpet titusenvis

I dag smiler Gjerstad av episoden. Han har behandlet – og hjulpet titusenvis av mennesker. Noen står klarere i minnet enn andre, Som dama fra Mo i Rana som fikk igjen synet, og hun som ble kvitt lammelsene sine. I 70 år har Gjerstad hjulpet folk med det han selv kaller den gode krafta. Noen har han ikke kunnet hjelpe. Dem har han henvist til leger og sykehus. Det er ingen motsetning i det. Gjerstad har hele tida anerkjent legevitenskapen, selv om en del kanskje ikke har anerkjent Gjerstad som helbreder.

– Men jeg fikk en gave. Jeg har ikke lært dette noe sted. Med gaven fulgte en åndelig styrke, og jeg fikk en veldig tro på kristendommen. Jeg har i grunnen bare fulgt den livsregel jeg ble pålagt, forklarer Gjerstad.

«Visste at hun ble kona mi.»

Snåsamannen som vokste opp under nøysomme kår i det som i dag er skiltet som Gjerstad-huset, møtte sin livsledsager Signe i 1952. Signe Seem var fra gården med samme navn i Kvam, og hun gikk husstellkurs i Snåsa da Joralf kastet sine øyne på ungjenta.

– Visste du at hun skulle bli kona di da du så henne første gang?

Snåsamannen smiler. Klart han visste det. Han forteller at Signe var en veldig fin ungdom, stillferdig og klok. Men når vi vil høre mer om hvordan han vant hennes hjerte, smiler han bare og sier at noen hemmeligheter skal man få ha.

De to giftet seg i 1954 og begynte som gårdbrukere i Kvam. Da gården ble til salgs, hadde de imidlertid ikke kapital til å kjøpe den. Joralf begynte på handelsskole i Steinkjer, mens Signe serverte på samvirkekafeen. Deretter bar det til Levanger, der Joralf fikk ei stilling som fjøs- mester på Mo gård. En lammelse i en fot satte imidlertid en stopper for videre karriere i fjøset. Gulvet ble for hardt.
 

Tilbake til kirka

– Jeg måtte slutte som fjøsmester på grunn av foten, så vi dro til Lillehammer, der jeg fikk en post som meieriassistent. Til slutt ble jeg overassistent der, forteller Gjerstad som i sin yrkesaktive karriere også jobbet på Snåsa meieri.

Men hans gode kraft førte han nærmere kirka. I to perioder jobbet Gjerstad som klokker i Snåsa kirke, først fra 1967 til 1977 og så i 1980–86.

Det var blitt kjent at klokkeren hadde varme hender, og folk strømmet til kirka. Sokneprest Rokstad lot Gjerstad ta imot folk i kirkestua.

– Men jeg følte at en del bare kom til kirka for min skyld. Det ble galt i mine øyne, forklarer Gjerstad som selv er en dypt religiøs mann.

Han samlet egenhendig inn 89.000 kroner til nytt kirkeorgel i Snåsakirka ved å gå rundt på bygda og be folk bidra. Og nytt orgel, det ble det.

– For meg har kirka vært noe stort i livet. Derfor er det sårt at stat og kirke har skilt lag, sier han og legger til:

– Om folk ikke vil bekjenne seg til kirka nå, så vil de finne tilbake. De er opplært til at kirka står dem nært. I kriser vender vi mennesker oss alltid til kirka.

«Barna må få lov å synge salmer.»

Han blir harm når han tenker på at ungene av i dag ikke skal få lov til å synge de kjente, kjære salmene som hører den norske kirka til.

– Det er skrevet så mange gode salmer av diktere som Elias Blix, Matias Orheim og Anders Hovden. Det å lære deres salmer styrket vårt skoleverk. Salmene ga oss mening og demokratisk styrke, påpeker han.

90-åringen er kritisk til den pågående kommunesammenslåingsprosessen. Han er for at Snåsa skal bestå som egen kommune, og mener kommunene skal stå på for å beholde selvstendigheten.

«Hvorfor slå sammen?»

– Demokratiet svikter dersom folk innen egen kommune ikke er i stand til å styre. Jeg synes det er rart at det skal være kommunesammenslåing nå, sier Gjerstad.

– Hvorfor er det så rart?

– På 1930-tallet styrte hver eneste bygd seg selv. Det klarte de i en situasjon med stor fattigdom, og de klarte å snu situasjonen. Da er det rart at vi i våre velmaktsdager ikke skal være i stand til å styre våre egne kommuner. Å gå inn for å slå sammen kommuner, må være et svik fra kommuneledelsen sin side, svarer Gjerstad.

I tjeneste i 70 år

Han og Signe bygget hus på Snåsa som fremdeles er i deres eie. De fikk etter hvert tre barn: Jorunn, John Sverre og Svein. Joralf hadde jobben sin på dagtid. På ettermiddager og kvelder helbredet han folk som kom heim til han. Det var også uhorvelig mange telefoner fra folk som spurte etter hans hjelp.

– Jeg ble ledet inn i et arbeid som kom til nytte, sier Gjerstad selv. Han tok aldri betalt for tjenestene han utførte. Det var ikke derfor han gjorde det.

– Ble du aldri sliten av alle som ville ha en bit av deg?

– Nei, det gikk bra. Vi greide det. Hadde jeg begynt å hjelpe folk, kunne jeg ikke slutte. Jeg ville ikke gjøre forskjell på folk, svarer Gjerstad.

Det sies at han har hatt besøk av 50.000 mennesker.

– Det er veldig mye, jeg vet ikke om tallet stemmer, men jeg sto til tjeneste på det området i 70 år, sier han.

– Så ble du kjendis?

– Nei, kjendis, det merket jeg ikke noe til, smiler 90-åringen som allikevel medgir at han har oppnådd en viss berømmelse.

Med et lite smil forteller han om da han og Signe var i Oslo, og folk kom og ville bli fotografert sammen med ham. Når han er i litt større byer, blir han kjent igjen over alt, og folk flokker seg rundt ham.

Han har selv ført tre bøker om sitt liv i penna, slik at beretningene skal være rett framstilt for ettertida, slik han husker dem. Det er også skrevet bøker om Snåsamannen av andre forfattere. Han er blitt et begrep, en legende – og Gjerstad og hans helbredende egenskaper er kjent langt utafor Snåsas og Trøndelags kommunegrenser.

Bor på sykeheimen

I alderdommen har Joralf Gjerstad fått et roligere liv. Han bor på Snåsa sykeheim, dit også kona Signe flyttet for noen år tilbake. Hun er blitt dement, men heldigvis kjenner hun meg igjen, sier Joralf som har avfunnet seg med situasjonen.

– Jeg måtte hit for to og et halvt år siden da jeg brakk foten, og så ble jeg her, forklarer Gjerstad som sier han trives veldig godt og blir godt tatt vare på av betjeninga.

– Det spiller ingen rolle hvor jeg bor. Jeg finner meg i å bo her, sier han.
 

«Jeg føler meg frisk.»

– Hvordan er helsetilstanden din?

– Jeg føler meg like frisk som før. Alt mens man greier å tenke rett, er det ikke noen forskjell i forhold til hvordan det var å være yngre. Men det er et problem at jeg nå er over 90 år og sitter og irriterer meg over samfunnsutviklinga, sier han.

– Hvordan er dagene dine på sykeheimen?

– Jeg møter opp til hvert måltid, ser tv, leser og følger med på nyhetene. Når man er blitt så gammel som jeg er blitt, er man i grunnen aldri alene selv om man er alene, sier han kryptisk.

– Og nå har du fått fred fra folk som vil ha din hjelp?

Joralf Gjerstad smiler og drar litt på det. Så sier han:

– Jeg skal ta ut overpensjon nå.

Og det må vel være tillatt når man går i sitt 91. år?
 

fra - jan.17-2017:

 oppdatert artikkel i vg fra høsten2020 på link her